Det er en rar ting det å være redd. Det som fysisk skjer med kroppen din. Hvordan sansene skjerpes, musklene spenner seg. Adrenalinet pumper og hjernen brøler sloss eller flykt. Fight or flight instinktet gjør kroppen din klar før du rekker å ta innover deg hele situasjonen.
Hadde en litt vanskelig episode på jobb i dag. Noe jeg selvfølgelig ikke kan gå inn i detaljer på. Det gikk bra med meg, det er hovedsaken. Instinktene mine var gode og erfaring og utdanning har gjort meg smart. Jeg kom meg igjennom en situasjon hvor jeg var fanget i et lokale sammen med en mann som ville skade meg. Det varte i over en halv time. Uftattelig. Det føltes som det var hele dagen. Siden jeg ikke kan si noe konkret tenkte jeg å si litt om hvordan det føltes og generelle betraktninger rundt det. Jeg har fått god debriefing av ledelsen, snakket med kollegaer og familie pluss skrevet en hendelsesrapport som skal legges ved anmeldelsen.
Da situasjonen begynte å eskalere begynte hjertet mitt å dundre. Jeg ble iskald på hendene, nummen. Forsto raskt at de valgene jeg tok og de ordene jeg valgte i minuttene framover kom til å avgjøre om jeg skulle på legavakta eller ikke. Instinktet mitt slo inn og jeg forsøkte å virke så lite truende som overhode mulig. Selv om jeg hadde lyst til å dytte han unna og løpe så fort jeg kunne ble jeg sittende helt rolig i stolen. Jeg sa ingenting mens truslene haglet, beskrivelse av hva han ville gjøre med meg. Han var sint og jeg forsøkte så godt jeg kunne å være rolig. Hjertet mitt hamret så hardt og jeg spente alle musker i kroppen. Hele tiden tenkte jeg “nå, slår han meg”. Han gjorde heldigvis aldri det, han herset med meg, truet meg for å skremme meg, han ville gjøre meg redd. Psykisk terror. En stund håpet jeg nesten at han bare skulle slå for å bli ferdig med det. Det ville vært over raskere da.
Etter et kvarters tide begynte situasjonen å roe seg noe, men jeg kom meg ikke ut. Han sto mellom meg og døra og sinnet blusset raskt opp igjen. Jeg hadde ingen å rope på, ingen alarm. Etter ca 20 minutter ble han så rolig at jeg fikk send melding til sjefen min i smug. Jeg ba henne komme å hjelpe meg. Det tok ikke lang tid før det kom noen. Hun hadde ikke mulighet til å komme selv men hadde forstått alvoret og sendt noen andre. Nå var han så rolig at hun som kom meg til unnsetning fikk han med seg etter liten diskusjon. Jeg fikk ikke forklart henne hva som hadde skjedd, men han var borte, det var alt jeg klarte å tenke. Jeg låste døren etter dem og gikk tilbake til kontoret. Sjefen min ringte for å høre om situasjonen var under kontroll og om jeg var ok. Jeg fortalte henne grovt hva som hadde skjedd og la på. Tårene som hadde vært rett bak øynene mine de siste minuttene begynte å sive ut øynene mine. Jeg lot tårene falle i noen sekunder, lot skjelvingen i kroppen min ta overhånd og hikstet et par ganger. Deretter tørket jeg tårene og skrev en rapport på en A4 side om den siste halvtimen.
Etterhvert begynte kollegaene og sjefene mine å komme. De hadde hørt hva som hadde skjedd og ville vise sin støtte. Daglig leder kom og vi hadde debriefingsmøte. Han foreslo å anmelde saken, noe jeg var helt enig i. Anmeldelsen vil ikke stå i mitt navn men i organisasjonens navn. Jeg fikk god støtte fra lederne mine og kollegaer, følte meg ivaretatt og trygg. De er virkelig flotte folk. Vi diskuterte videre sikkerhetsrutiner og jeg fikk beskjed om ikke å sove middagshvil når jeg kom hjem. Det var det daglig leder som sa. Han hadde lest en studie om at man ikke skal sove etter dramatiske hendelser, det gjør noe med hvordan vi lagrer og bearbeider opplevelsen. Det er også naturlig å ville sove etter slike hendelser. Man får kroppen full av adrenalin, det gir et så høyt aktivitetsnivå at man tilslutt blir utkjørt. Det har jeg følt på. Har vært i helspenn, skvetten og samtidig helt utmattet hele resten av dagen og har bare villet sove. Men nå når jeg har lagt meg klarer jeg bare å tenke.
Jeg tror jeg gjorde og sa de riktige tingene. Jeg var nøytralisterende, jeg sa i fra om at jeg ikke tolererte oppførselen hans og at han måtte gå. Jeg var tydelig på at jeg følte meg truet. Ikke en gang hevet jeg stemmen, jeg reiste meg ikke engang opp av stolen da han kom mot meg for å ta meg. Jeg tror av en eller annen grunn at det var veldig gode valg. Han fikk ikke tvunget meg i hverken fight eller flight, jeg ble i situasjonen og prøvde å desarmere den. Og det funket. Selv om det tok en halvtime så var han da så rolig at noen andre kunne ta han med seg uten problem. Og jeg har ikke en skramme. Det føles nesten ut som jeg har fått juling for kroppen har gått helt i stå, men ikke noe en god natts søvn ikke kan reparere. Dette er hendelser man ikke skal tolerere i noe yrke, og konsekvensene bør være tydelige. Samtidig så gikk jeg inn i dette yrket og i denne jobben med en visshet om at det var en fare for at slike situasjoner kunne oppstå. Man tar sine forhåndsregler, men man kan ikke være forberedt på alt. Det har skjedd før og det kommer sannsynligvis til å skje igjen. Det handler om å lære seg å komme seg ut av det på en trygg måte.
Så god natt. Håper morgendagen blir bedre.
Begynner i morgentidlig kl 08.00, så det blir en hard overgang, men jeg skal vel klare det. Er vveldig glad for at jeg fikk jobben, men alikevel har jeg vært i utrolig dårlig form i dag. Har følt meg nedtrykt og deprimert hele dagen. Vet ikke hvorfor. Er ikke noe alvorlig så langt, håper det går over etterhvert.
