Har gått på Lithium i snart 4 måneder, og det er vel trygt å si at jeg har merket effekt av det. Har ikke hatt selvskadingstanker på 2 måneder, selvmordstankene har forsvunnet, ingen hyperaktivitet, ikke noe som helst. Jeg er glad for det men jeg har også en stor ambivalens ovenfor dette å ikke være syk lengre. Jeg kjenner ingen annen hverdag. Jeg er vant til å ha store voldsomme bekymringer som tar opp all plass, nå er det bare hverdagstingene igjen og de vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle.

Så selv om depresjonen og hypomanien er borte foreløbig så har jeg litt problemer ennå. Jeg bekymrer meg over så mye rart som jeg aldri har bekymret meg over før. Jeg er blitt sjenert og utrolig nervøs blandt andre mennesker. Jeg er livredde for hvordan de skal oppfatte meg. Har brukt store deler av dagen i dag på å bekymre meg over om lestene jeg strikker i julegave kommer til å bli likt. For ikke å snakke om jeg skal skrive “Til tante …” på lappen eller bare navnet hennes siden jeg ikke kaller henne tante. Tusen bekymringer som dette surrer rundt i hodet konstant. Har aldri hatt det sånn, men mistenker at det er til en viss grad “normalt”.

Før kunne jeg reist meg opp i omtrent hvilken som helst forsamling og holdt en tale. Forrige helg holdt jeg på å besvime i kirka da jeg skulle være gudmor. Og jeg skulle ikke si noe engang, jeg skulle bare stå der, ikke løfte ungen engang.

Så har vi alt jeg angrer på. Det går også i konstant loop i hodet mitt. Det er alt fra enkelte ord og setninger som kom ut feil i en samtale for flere måneder eller år siden, til de store feilgrepene jeg har gjort i livet.

Innimellom å være sosialt utilpass, bekymret og grublende har jeg også tid til å være redd. Det er helt merkelig men jeg er utrolig mørkeredd. For tiden må jeg sove med lyset på om nettene fordi jeg er redd for spøkelser. og jeg tror ikke på spøkelser engang!

Jeg vet ikke om disse tingene er “normale” eller sykelige. Det er definitivt et tema jeg skal ta opp i møte med psykolog neste gang. Det bisarre er at jeg til en viss grad savner å være syk. Jeg var så utrolig mye mer selvsikker da, mer utadvent, mer kreativ, mer meg. Det føles som jeg har mistet personligheten min.

Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke å bli syk igjen. Jeg forhelliger ikke sykdommen på noen måte. Men det er vanskelig å tilpasse seg noe annet. Det føles ut som jeg har kommet ut av en sykdom og fått hjerneskade akkurat nå. For alt virker litt anneledes og tankene mine fungerer ikke helt på samme måte som før. Jeg vil gjerne lære meg å være meg selv i hverdagen og finne ut av disse bekymringene, redselen og grublingen. For i mitt hode er de første assosiasjonene tvangstanker, angst og paranoia/psykose. Jeg kobler alt til sykdom automatisk. Så blir alt veldig komplisert og jeg begynner å tvile på om jeg i det heletatt er bedre, at jeg bare lurer meg selv til å tro det. For skal ikke “frisk” føles bra ut? Dette føles bare monotont og livløst ut.

Jeg kommer antageligvis til bruke mye tid på å tenke på disse tingene og håper frk. psykolog kan hjelpe meg litt. Også skal jeg prøve å skrive litt mer innimellom selv om jeg ikke er 100% motivert.

Konklusjonen etter disse spørreundersøkelsene var: “Bipolar lidelse type 2 – i remisjon”. I remisjon. Det betyr noe sånt som “i tilbakegang” som i at symptomene mine er i ferd med å bli borte. At jeg er stabil og hverken deprimert eller hypoman. Det er førsta gang siden jeg begynte å gå i behandling for 8 år siden at jeg har fått en sånn tilbakemelding.

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal forholde meg til dette eller føle. Selvfølgelig er jeg glad og letta for at det virkelig ser ut til at jeg begynner å bli bedre, for det føles sånn. Samtidig føler jeg meg litt fortapt. Jeg vet ikke hvem jeg er når jeg ikke er syk. Jeg har vært nærmest konstant syk i omlag 10 år. Jeg har hatt korte perioder hvor ting har vært litt bedre, men det har skjeldent vart lenge og har har ikke føltes så trygt som det gjør nå. Jeg vet ikke hvem jeg er uten sykdommen min. Da alle fant identiteten og personligheten sin i tenårene var jeg syk og fokusert på sykdommen. Jeg har på en måte mistet en del. Sykdommen har tatt så mye plass og energi at i perioder har det vært alt jeg har kunnet tenke på. For ikke å snakke om selvskadingstrangen som har gnaget meg konstant. Jeg har rett og slett ikke hatt tid til å tenke så mange normale tanker som jeg skulle ønske. Så jeg er litt redd også, redd for å finne ut hvem jeg er uten disse tankene.

Men jeg skal finne ut av det. Jeg skal finne gode ting framover. Det å være i remisjon betyr ikke at det ikke kan komme tilbake, det vil det sannsynligvis gjøre. Det betyr at man er stabil og ikke i fare for å bli syk igjen med det første. Så jeg skal prøve å nyte dette og håpe det varer en stund.

Folka er veldig hyggelige og arbeidsoppgavene forholdsvis greie. Jobben går stortsett ut på å sørge for at folk har det bra og gjør det de skal. Alt var egentlig bra bortsett fra at en fyr presterte å si “også er du jo gravid også!”… Jeg er ikke det

So the job in question is social worker (obviously, since that is my profession). It´s for this charity organization run by the church and it´s for helping drug addicts socialize and get a life outside the enviroment of drug abuse. And of coure some counselling.

So that´s that. I hope I get it because it seems very interessting. I would be helping others as well as getting experience in working in an organization.

Har ikke vært i skrivehumør i det siste. Utrolig lite som skjer i livet mitt. Sitter hjemme hver dag med mamma og lillebror, ser TV og strikker. Innholdsrikt? Nei. Men jeg er i det minste ikke ravende gal, hvertfall ikke for øyeblikket. Litt deprimert av den monotone tilværelsen, men jeg er ikke helt ute. Vet ikke hvordan jeg hadde hatt det om jeg fortsatt var i Trondheim. Sannsynligvis innlagt. Det hjelper å bo hjemme, det gjør meg mer skjerpa, mer fokusert på å gjøre ting for å bli bedre, alt sklir ikke ut.

Men alikevel er det noe som mangler. Det kommer vel alltid til å være noe som mangler i hodet mitt, noe jeg må leve med. Men jeg er i hvertfall i live, sover høvelig godt, spiser litt, ingen virkelighetsbrister noen steder. Bare kjedsomhet. Det er noe jeg kan leve med.

Har ikke sovet i det hele tatt i natt. Sto opp nå samtidig som henne. Da jeg sa at jeg ikke hadde sovet ble hun sint og sa at jeg ikke kunne holde på slik! Arg! Så nå er jeg sliten, svimmel, trøtt og jævlig forbanna! Begynner å lure på om det å flytte til Bodø i det heletatt var en god ide. De forventer så mye av meg. At jeg skal være tilstede, snakke, sove, spise, dra på besøk til besteforeldrene mine hver dag. Hver eneste bevegelse blir protokolført og kommentert. Jeg makter det ikke!

Arg!

Har begynt å skrive litt mer der. Enkelte ganger tenker jeg mer på engelsk enn på norsk av en eller annen grunn.

Har kommet meg til Bodø, og her skjer det særdeles lite. Strømmen gikk i går, det er vel det mest spennende. Creepy at hele byen var uten strøm, det ble brutalt mørkt. Men, men.

Er fortsatt deprimert, og skikkelig apatisk. Har lyst til å gjøre noe artig og spennende. Må vel finne på noe snart. Har i det siste begynt å få drama drømmen min litt tilbake. Savner å være med i skuespill og sånt. Kanskje jeg skal se om det finnes noen drama grupper eller noe i Bodø. Det er vel heller tvilsomt. Har lyst til å reise, dra ut og oppleve ting. Livet mitt har vært utrolig monotont de siste månedene. Noe må skje

Time And Relative Dimention In Space

Bowties are cool

TARDIS

Don´t blink. Blink and you´re dead...Don´t turn your back, don´t look away and don´t blink. Good luck.

Allons-y!

Det siste er kanskje det fineste. Elsker det sitatet

The way I see it, every life is a pile of good things and bad things. The good things don't always soften the bad things, but vice versa the bad things don't necessarily spoil the good things and make them unimportant

Det hele kom på rundt 300 kr med frakt, så det var jaggu ikke ille! Jeg er en superfornøyd nerd akkurat nå! Fant selvfølgelig masse annet jeg hadde lyst på der også, men det får bli en annen gang